VLS Lighthouse

Jeg tilbyr terapeutiske samtaler, og samtaler for selvutvikling, motivasjon, pårørende, og par.

Om å si farvel…

6 kommentarer

Om å si farvel...

Jeg ble født inn i denne verden som lillesøster.

Som søsken flest, er minnene delte om vårt søskenforhold. Noen ganger beundret jeg ham grenseløst, og jeg husker hvor tålmodig han var da han lærte meg å plystre, eller da vi suste avgårde på hans Apachesykkel. Andre ganger synes jeg han var en stur dust, fordi han gjorde alt for å riste meg av seg når han og kompisene ville gjøre sprell uten den irriterende lillesøsteren på slep 😉

Med årene ble vi mer og mer ulik gjennom våre livsvalg, og det var stunder der jeg virkelig ønsket ham dit pepper´n gror. Jeg synes han var til tider utrolig egoistisk, og ga mine foreldre unødig mange bekymringer. I sene nattetimer kunne han likevel si at han var glad i meg, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake. Jeg hadde mye å lære om raushet…

Min dyrekjøpte lærdom kom for noen år siden. Vi hadde vært på en hyggelig familiesamling og overnattet på samme hotell. Neste morgen måtte jeg dra tidlig hjem, og det var bare halvhjertet jeg banket på døren hans for å si farvel. Jeg kjente ham godt nok til å vite at dette ikke var nok til å vekke ham, men gjorde ikke større anstrengelser for å få respons. Jeg ville jo aller helst dra fortest mulig, og det var ikke SÅ viktig for meg å snakke med ham.

Mitt reisefølge spurte da jeg kom i bilen, om jeg ikke burde ha vekket ham. Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og det var nok derfor jeg svarte «man kan ikke gå rundt og tro at noe galt kan skje hele tiden».

Hva visste jeg om at jeg hadde sett min bror for siste gang…

Tre dager senere fikk jeg en telefon som fortsatt kan kjennes fysisk når jeg tenker på det.

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skulle fortelle dette, for det er unektelig svært personlig, så hvorfor deler jeg dette med deg? Det er flere grunner til det:

Jeg valgte dagen i dag, fordi dette er min brors bursdag, og tankene naturlig nok kommer på slike dager. Jeg har bevisst valgt å fokusere på hans fødsels- og ikke hans dødsdag. Jeg vil huske hans liv og hva han var for meg som storebror, heller enn å hvert år sørge over den dagen vi mistet ham.

En annen årsak er at da jeg var barn, lærte jeg at man aldri skal gå til sengs med sinne. Man skal alltid skvære opp før dagen er omme, om man har hatt en krangel eller uenighet med noen. Dette fordi man aldri vet hva morgendagen bringer. Jeg hadde heldigvis ikke kranglet med min bror, men min smålighet førte til at jeg aldri fikk sagt farvel.

Gjør ikke alle feil selv, men lær av andres.
Ta vare på dem du har rundt deg…hver dag ❤


2 kommentarer

Å tale offentlig

Bilde

Å tale offentlig er for mange den ultimate skrekk. «Hva om noen synes jeg er kjedelig? Hva om jeg blir helt tom i hodet? Jeg kommer sikkert til å virke nervøs, og stemmen min vil skjelve. Alle vil forstå hvilken treskalle jeg er.» Du forestiller deg at du vil virke klossete og stamme når du begynner å snakke. Du regner med at folk i salen gjesper av kjedsomhet, og forsvinner ut bakdøren før du er ferdig. Eller du kan være redd for at folk vil avbryte deg og komme med vanskelige spørsmål som vil få deg til å virke tåpelig.

Hvis du er villig til å arbeide med det, kan du overvinne frykten for å tale offentlig. Du vil få det bedre med deg selv, du vil få muligheten til bedre karakterer på skolen, bli forfremmet på jobben, eller få muligheten til å finne en ny og mer givende jobb.

Det vanskelige første steget er å erkjenne forbindelsen mellom de negative tankene dine og det du føler. Du føler deg bekymret og fastlåst fordi du gir deg selv negative beskjeder. Når du skriver ned disse negative tankene, blir det lettere å se hvor forvrengte og destruktive de er. Siden det er du som har puttet disse skremmende tankene og fantasiene inn i hodet ditt, står det i din makt å bli kvitt dem også.

Du mener kanskje at du ikke burde bli nervøs, og blir fordømmende overfor deg selv. Trolig ville du ikke pålegge en venn slike strenge krav. Du ville kanskje si til din venn: «Det er helt i orden å føle seg nervøs. Alle gjør det.» Du kan gi deg den samme medfølelsen ved å gi deg selv det samme budskapet.

Du har kanskje innvendinger mot denne tilnærmingsmåten. Kanskje tenker du: «Men jeg stiller høyere krav til meg selv en  til andre. Jeg vil ikke si til meg selv at det er i orden å være nervøs. Da gir man jo opp!» Slike høye krav kan være urealistiske og nedbrytende. Du er øyensynlig redd for å tale offentlig, slik de fleste mennesker er, ellers ville du ikke ha lest dette 😉 Du kan komme til å føle deg mer avslappet hvis du senker kravene litt, og aksepterer det faktum at du er engstelig. Noen fortsetter kanskje å protestere: «En normal person føler seg kanskje litt nervøs, men jeg er stiv av skrekk, og det er ikke normalt!» Du føler deg kanskje stiv av skrekk fordi du betegner disse følelsene som «unormale». Hvis du istedetfor forteller deg selv at nervøsitet er normalt, vil du ikke føle deg så ydmyket av disse reaksjonene. Dette er «aksepteringens paradoks». Hvis du gjør motstand mot engstelsen, og du fastholder at du ikke burde føle deg nervøs, vil angsten din bli større. Hvis du derimot akseptere angsten, mister den makten over deg. Når du erstatter negative tanker med mer positive og realistiske, vil du ofte føle deg bedre.

Redselen kan gjøre det ubehagelig for deg, men den vil ikke hindre deg i å gjøre en god jobb hvis du ikke lar den få lov til det. En måte å bevise dette for seg selv på, er å lage en liste over alle de forskjellige måtene du tror nervøsiteten kan ødelegge for deg når du holder en tale. Sett at du er redd for å være så nervøs at du får jernteppe. En god løsning kunne være å lage et kort utkast av talen på et kort og holde det i hånden eller plassere det i talerstolen slik at du kan kikke på det hvis du mister tråden. Kokk på utkastet på kortet innimellom og snakk slik du gjør når du forteller om idéene dine til en venn. Dette vil få deg til å virke mer personlig og spontan.

Hvis du er redd for kritiske spørsmål eller bemerkninger til det du legger frem, er det noen gode råd du kan følge:

  • Du kan forberede og øve deg på dette ved å i forkant skrive ned vanskelige og kritiske spørsmål folk i salen kan komme til å stille, og så finne gode svar på disse. Øv deg gjerne sammen med en god venn eller kollega
  • Når du så eventuelt får spørsmålene under eller etter talen din; gi dem et oppriktig kompliment. Si noe positivt om idéene deres. Husk at folk som uttaler seg på en aggresiv, kritisk måte, ofte er usikre og ute etter anerkjennelse. Si f.eks: «Det er et svært viktig spørsmål. takk for at du spurte om det.» Hvis du sier dette på en oppriktig måte, vil de øyeblikkelig føle seg smigret, og du vil virke samarbeidsvillig og vennlig.
  • Hvis du baserer din selvrespekt på vellykkethet, vil du bli plaget av kontinuerlig engstelse og stress, for du vil alltid gå rundt og være redd for å mislykkes. Hvis selvrespekten er betingelsesløs, kan du lære av dine feil med medfølelse og respekt.
  • Istedetfor å bekymre deg om angsten og tenke at den er «dårlig», kan du tenke på den som en energikilde. bruk angsten til å krydre fremstillingen din. Istedenfor å kjempe mot angsten, kan du bruke energien til å styrke deg selv og fremføre budskapet ditt med overbevisning og utstråling.
  • Og til sist; husk at du taler til én og én person, og ikke en flokk 🙂

Kilde: David D. Burns


Legg igjen en kommentar

Misunnelse

Har du noen gang følt at dette er dagen med stor D, der alt klaffer og du bare smiler, for så å møte et menneske som tar gleden i fra deg kun ved et blikk eller en kommentar? Etterpå blir du sittende igjen med mange spørsmål om hva det var som fikk denne personen til å ta gleden fra deg.

Bilde

Én årsak kan være misunnelse. De beste av oss, selv de mest raffinerte og vellykkede, har møtt denne følelsen flere ganger. Noen mener misunnelse er den mest ondsinnede følelsen i menneskets emosjonelle repertoar. I bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Dette øker følelsen av savn i sinnet til den person som nettopp foretar den aktuelle sammenligningen. Misunnelse må altså ikke handle om ting og eiendeler, men det dreier seg om en bevissthet om at andre er i en bedre situasjon enn man selv er i. Misunnelse er ofte kjernen i uvennskap i familier og mellom venner.

 Bilde

Hvordan håndterer du misunnelsen? Lar du denne andre få lov til å ødelegge for deg resten av dagen, eller lar du deg motivere til å lyse opp dagen enda sterkere? Svarer du med samme mynt har du bare nedgradert deg til den misunneliges nivå, og problemet forverres. La være å angripe, eller gå inn i konfrontasjon med vedkommende. Da vil den misunnelige bare bli enda mer desperat og sjalu. Vær heller vennlig og tålmodig, uansett hvor utfordrende det kan være. På den måten kan du oppleve at du blir et forbilde for den misunnelige.

 Bilde

Løft blikket og smil til verden med stolthet 🙂


3 kommentarer

Au!

«Nytt år, nye muligheter» tenkte jeg, og gjøv løs på ting jeg ikke kan. Vinkelsliper, skrutrekker, og diverse andre duppeditter ble hentet frem og testet ut. Utfallet ble en vond finger 😦IMG_2824

Mennesker handler ulikt på utfordringer. Enkelte unngår dem, andre hopper i det. Hva er fordeler og ulemper ved de to strategiene?

Den som unngår utfordringer, unngår å tape ansikt, unngår å gjøre tapper, men mister også muligheten til å oppleve at de overrasker seg selv (og andre?) med å faktisk få det til!

Hva med de mennesker som velger å ta sjansen, de som velger utfordringen?

Vel, et kikk på bildet, så ser man at det tilsynelatende ikke alltid blir problemfritt 😉 Likevel viser historien at det kan lønne seg å forsøke. Visste du at f.eks utviklingen av penicillinet var resultatet av et feilslått eksperiment?

Hva kan vi lære av dette?

Mestring er en persons evne til å håndtere livshendelser, situasjoner og påkjenninger. Mestringsevnen henger nært sammen med evnen til teoretisk og emosjonell problemløsning generelt, og er delvis genetisk bestemt. Men mestring kan i stor grad læres gjennom teori, og ikke minst gjennom erfaring. Erfaring får man gjennom både å øve og prøve.

Hvordan gikk det med prosjektet mitt?

Etter å ha kjølt ned fingeren min og tatt en liten sjekk på at både negl og fingertupp fortsatt var på plass, fortsatte jeg. I utgangspunktet var dette et prosjekt jeg hadde utsatt i lengre tid fordi jeg gruet meg til å begynne, og jeg har ikke tall på alle unnskyldningene jeg hadde overfor meg selv for ikke å sette i gang. Nå, derimot, hadde jeg begynt å kjenne iveren etter å fullføre. Prosjektet mitt tok form, og jeg ville se det ferdig!

Tror du jeg fikk det til?

Det gjorde jeg! Ja, jeg ser at alt ikke er i vater eller står til noen form for mesterbrev, men jeg fullførte! En vond finger, men mange erfaringer og et stolt hjerte rikere 😀

IMG_0225