VLS Lighthouse

Jeg tilbyr terapeutiske samtaler, og samtaler for selvutvikling, motivasjon, pårørende, og par.

Om å si farvel…

6 kommentarer

Om å si farvel...

Jeg ble født inn i denne verden som lillesøster.

Som søsken flest, er minnene delte om vårt søskenforhold. Noen ganger beundret jeg ham grenseløst, og jeg husker hvor tålmodig han var da han lærte meg å plystre, eller da vi suste avgårde på hans Apachesykkel. Andre ganger synes jeg han var en stur dust, fordi han gjorde alt for å riste meg av seg når han og kompisene ville gjøre sprell uten den irriterende lillesøsteren på slep 😉

Med årene ble vi mer og mer ulik gjennom våre livsvalg, og det var stunder der jeg virkelig ønsket ham dit pepper´n gror. Jeg synes han var til tider utrolig egoistisk, og ga mine foreldre unødig mange bekymringer. I sene nattetimer kunne han likevel si at han var glad i meg, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake. Jeg hadde mye å lære om raushet…

Min dyrekjøpte lærdom kom for noen år siden. Vi hadde vært på en hyggelig familiesamling og overnattet på samme hotell. Neste morgen måtte jeg dra tidlig hjem, og det var bare halvhjertet jeg banket på døren hans for å si farvel. Jeg kjente ham godt nok til å vite at dette ikke var nok til å vekke ham, men gjorde ikke større anstrengelser for å få respons. Jeg ville jo aller helst dra fortest mulig, og det var ikke SÅ viktig for meg å snakke med ham.

Mitt reisefølge spurte da jeg kom i bilen, om jeg ikke burde ha vekket ham. Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og det var nok derfor jeg svarte «man kan ikke gå rundt og tro at noe galt kan skje hele tiden».

Hva visste jeg om at jeg hadde sett min bror for siste gang…

Tre dager senere fikk jeg en telefon som fortsatt kan kjennes fysisk når jeg tenker på det.

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skulle fortelle dette, for det er unektelig svært personlig, så hvorfor deler jeg dette med deg? Det er flere grunner til det:

Jeg valgte dagen i dag, fordi dette er min brors bursdag, og tankene naturlig nok kommer på slike dager. Jeg har bevisst valgt å fokusere på hans fødsels- og ikke hans dødsdag. Jeg vil huske hans liv og hva han var for meg som storebror, heller enn å hvert år sørge over den dagen vi mistet ham.

En annen årsak er at da jeg var barn, lærte jeg at man aldri skal gå til sengs med sinne. Man skal alltid skvære opp før dagen er omme, om man har hatt en krangel eller uenighet med noen. Dette fordi man aldri vet hva morgendagen bringer. Jeg hadde heldigvis ikke kranglet med min bror, men min smålighet førte til at jeg aldri fikk sagt farvel.

Gjør ikke alle feil selv, men lær av andres.
Ta vare på dem du har rundt deg…hver dag ❤

Reklamer


2 kommentarer

…og jeg gleder meg!

IMG_0411 I dag er det 156 dager til jeg har bursdag, og jeg gleder meg!

Ikke har jeg rund dag, ikke har jeg planer om å feire stort med hornmusikk, blomster og dueslipp. Jeg bare gleder meg! Årsaken er at akkurat denne dagen kan jeg slå øynene opp om morgenen, og vite at det er min dag. Den eneste ene dagen i året der jeg kan feire at jeg ble født! 🙂

Mange jeg kjenner (dessverre flere og flere) sier de ikke liker å feire fødselsdagen sin, de vil ikke en gang si hvor gammel de er eller blir. Er det på grunn av skam? I så fall; over hva? Jeg blir selv forlegen dersom det blir stor ståhei omkring min bursdag, eller pakkene blir mange, men er det ikke flott at vi får en ny dag, hver eneste dag, som vi kan bruke til det vi vil? Én av etterhvert mange dager, som utgjør det vi kaller livet. Bare tenk på hvor mange usannsynlig mange tilfeldigheter som skulle til, for at du ble deg!

Først måtte dine foreldre møtes (var det opplagt?), og så finne tonen såpass at de valgte å gå videre sammen. Ja, jeg vet; noen av dere var ikke planlagt, men uansett ble forholdene lagt til rette for at neste steg kunne skje.

500 millioner spermier la på svøm! Av disse var det kun én som nådde målet, og ble tatt inn i eggcellen. Denne spermien utgjør halve ditt genmateriale, og avgjorde om du skulle bli jente eller gutt. (Tenk, du kunne ha vært et helt annet kjønn!) Sammen med eggcellens genmateriale, ble det bestemt hvorvidt du skulle være høy, lav, tykk, tynn, brunette, eller blondine, ha blå, grå, brune eller grønne øyne. Ja, endog til om du skulle være tvilling!

Graviditeten var et faktum, men fortsatt var det ingen selvfølge at du skulle bli den du er i dag, eller rett og slett bli. Naturen er lunefull. Trolig ender 50% av alle befruktede egg, der mange ikke er erkjente svangerskap, i spontanabort. Det kan være på grunn av kromosomavvik, utviklingsfeil, hormonelle årsaker, røyking, m.m. I tillegg kommer antallet planlagte aborter. For at du skal kunne feire bursdagen din, må altså dine foreldre ha tatt et valg om hvorvidt du skulle få leve opp.

Etter 40 utviklingsmessig spennende uker, kommer øyeblikket da du blir født. Du, et resultat av utallige millioner års evolusjon, ser dagens lys for aller første gang! Jeg blir ydmyk…

Hvordan kan man unnlate å være takknemlig, og feire sin aller, aller første dag i dette som er ens liv? ❤