VLS Lighthouse

Jeg tilbyr terapeutiske samtaler, og samtaler for selvutvikling, motivasjon, pårørende, og par.

«Jeg angrer på at jeg ikke var åpen om situasjonen når det stod på som verst»

Legg igjen en kommentar

Jeg kjenner en veldig raus og flott jente.
Jeg beundrer hennes mot og styrke, og jeg har fått tillatelse til å dele historien hennes.

Tusen takk, Charlotte! Jeg håper ditt mot bidrar til mer åpenhet rundt det å kjenne på psykisk smerte ❤

Hilsen Vibeke

«Nå er det litt over 2 år siden jeg ble mamma for sjette gang. Gleden var stor, og jeg var lettet over at vi var så heldige nok en gang. Men samtidig var ikkje alt bra. Langt ifra.

Jeg ble bare mer og mer lei meg. Ikke på grunn av den perfekte, deilige lille babyjenta mi, men noe helt annet. Jeg klarte ikke å glede meg over babyen eller alt det andre jeg har. Jeg begynte å se syner, gråt hele tiden når ingen andre så eller hørte meg. Alt var tungt å gjøre. Jeg hadde ikke lyst, men måtte for at ungene ikke skulle merke noe. Jeg smilte til folk og pratet med dem jeg traff. Slet meg ut på å late som om alt var bra.

Jeg gruet meg til å legge meg om kvelden, for da visste jeg at det snart ble en ny dag…og jeg ville ikke ha flere nye dager… Hva var det som var så bra med å leve da? Hva var vitsen? Hvem brydde seg om jeg var her eller ikke? Hadde noen merket noen forskjell? Det var nå bare meg. Og hvem er Charlotte? Jeg har vært utsatt for fæle ting. Jeg betyr ingenting og utgjør ingenting for noen…. Jeg ser rar ut, høres rar ut, har ikke skikkelig utdanning, klarer ikke gjøre noe rett, ingen vil ha meg med på noe, jeg har alltid vært annerledes enn de andre og jeg passet ikke inn.

Best om jeg bare forsvinner fra alt og alle for godt, tenkte jeg. Jeg var helt overbevist om at det var den eneste løsningen. Så ingen annen utvei, og orket ikke tanken på én dag til. Jeg avskydde meg selv, den jeg er, og alt det triste jeg har opplevd. Tenkte til og med at ungene våre ville være glad for å slippe meg, og at det var bedre for dem med en ny mor.

Men jeg fikk en slags krisehjelp. I dag, for 2 år siden ble jeg innlagt på sykehuset, og ble passet på døgnet rundt i noen dager. Det var mildt sagt surrealistisk og skremmende. Savnet etter mannen min og ungene mine ble etterhvert for stort, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet over å ikke være hjemme. Så jeg reiste hjem, og kom tilbake 3 dager i uka. De dagene ble jeg lagt i narkose, og fikk ECT behandling. Dvs elektrosjokk i hjernen…. Slik holdt jeg på i 15 uker…
9-16 var jeg der, uten å fortelle det til andre enn to-tre personer. Det var mildt sagt en grusom tid. Jeg måtte holde masken både overfor ungene, familie, og alle andre, mens jeg kjempet mitt livs hardeste kamp. Jeg kan umulig beskrive hvor hardt det var å ha det slik, og i tillegg skulle ta meg av ungene, hus, amming, og jeg hadde akkurat født. Takk til mamma og mannen min som hjalp til så godt som de kunne.

Jeg kom meg forsåvidt ut av depresjonen, iallefall nok til at jeg etter noen måneder så litt mer lyst på det å være her. Omtrent 9 mnd etterpå ble jeg gravid igjen, og plutselig fikk jeg det løftet som skulle til for at jeg kunne kjenne på gleden av å leve igjen. Det var ikke det alene som var grunnen, men det hadde mye å si.

I dag er livsgleden tilbake, depresjonen er i stor grad over. Jeg har klart å forsone meg med mye av det jeg har opplevd, og tenke at jeg skal bruke de erfaringene til noe positivt for andre.

Det at jeg har en god, trygg mann, og så mange unger er meningen med livet for meg. Det er dem som er grunnen til at jeg er her, og det er godt at iallefall de trenger akkurat meg….Charlotte.

Jeg fryktet at jeg kommer til å angre veldig på at jeg har vært så åpen om noe såpass personlig, men det er 3 grunner til at jeg gjør det:

1. Det må vere rom for at folk kan vere åpne om at de sliter, uten å bli sett ned på. Jeg har opplevd mye sykdom og skade, mye av det har vært alvorlig. Men ingenting kan måle seg med påkjenningen som det er å vere psykisk syk. Det var som å konstant ha et smertefullt, tykt «lag» klistret til kropp og sjel.

2. Tenk deg om i forhold til måten du behandler andre folk på. Husk at de kan ha det fryktelig vanskelig, selv om alt tilsynelatende ser harmonisk ut.

3. Jeg angrer på at jeg ikke var åpen om situasjonen når det stod på som verst. Kanskje støtte fra omverden hadde gjort alt litt enklere.»

IMG_5288

Reklamer

Forfatter: vlslighthouse

Kognitiv terapi Selvutvikling Støttesamtaler Parsamtale Håndtering av sorg Motivasjon/coaching Gratis ammeveiledning

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s